Hvis vi kun leser om dataspill når de slås opp som helsestoff på førstesidene av avisene kan vi lett få inntrykk av at mye bruk av spill vil føre til sykdom og avhengighet. Dette er ikke riktig. De fleste som spiller gjør det fordi spillene er en berikelse i livet, som tilfører noe positivt. Et lite mindretall har likevel et forhold til spill som kan karakteriseres som problematisk, og i noen tilfeller som en avhengighet.

De fleste har en oppfatning av at et problematisk forhold til spill først og fremst handler om mengde, men også dette er en forenkling. Undersøkelser viser at blant dem som spiller aller mest er det mulig å skille ut en gruppe som best kan kalles engasjerte, og en gruppe som kan kalles problemspillere. De engasjerte spiller like mye som problemspillerne, men uten å rapportere negative sider ved spillingen.

Hovedskillet mellom disse gruppene er at for problemspillerne utgjør spill et hinder for å leve livet slik en ønsker, og noe som henger sammen med en rekke problematiske sider ved helse, slik som ensomhet, depresjon, oftere hodepine og søvnvansker. Grovt kan vi si at denne gruppen ikke spiller fordi de har lyst, men fordi det er blitt en vane man ikke klarer å kvitte seg med selv om en kanskje skulle ønske at en brukte tiden sin på andre ting. Man spiller videre på tross av opplevelsen av at spillene hindrer en å leve livet slik en ønsker.